Jeg har gjennom min arbeidskarriere vært på mange seminarer hvor en fordragsholder har delt av sin visdom. Noen har vært gode, det kan jeg ikke nekte for, andre har det vært konsensus om var dårlige, og andre har splittet tilskuerne. Jeg har opplevd at mange har kalt foredraget helt fantastisk, mens andre igjen har følt at det har vært en times bortkastet tid. I mange tilfeller har jeg tilhørt siste kategori.
Selvsagt er det mulig at jeg tar feil, selvsagt er det mulig at jeg ikke alltid evner til å ta til meg den fantastiske kunnskapen som disse personene deler av. Likevel har det vært en følelse av at dette som blir delt på scenen er innholdsløst, at det ikke er noen læring i foredragene, og at det bare fører til tap av både tid og penger.
Jeg merket dette for noen år siden, da arbeidsstedet hyret inn en person for å holde foredrag om et tema hvor jeg har en viss kompetanse, og kjenner de fleste ekspertene i Norge. Foredraget gled også raskt over i et motivasjonsforedrag, langt bort fra det temaet hun skulle snakke om. Dette foredraget har jeg skrevet om tidligere (se punkt 3 i lenken), men det var også det som fikk meg til å reflektere over dem som hyres inn til snakke foran ansatte i private bedrifter og offentlige etater. Hvorfor hyrer man inn kunnskapsløse foredragsholdere?
For å svare på dette spørsmålet må vi tenke oss fire typer foredragsholdere, basert på to variabler, kunnskap og karisma. Enten har man kunnskap, eller man har det ikke. Enten har man karisma, eller man har det ikke.
La meg aller først forklare hva jeg mener med kunnskap og karisma. Jeg mener på ingen måte at foredragsholdere er kunnskapsløse, på ingen måte, men at deres kunnskap om temaet ikke er på nivå med dem som har studert faget. For eksempel kan en lege tjene gode penger på å holde foredrag om ernæring og et sunnhet, selv om dette ikke er deres fag. Likevel vil kanskje nevnte lege gjerne trekke frem egen tittel i promoteringen av kursene, selv om fagfeltet de skal undervise i er ernæringsfysiologi, ikke medisin. Med kunnskap mener jeg at foredragsholderen deler det som er anerkjent innen faget, det som et stort flertall av fagfellene kan akseptere, og ikke trekker inn personlig synsing og anekdoter.
Når det gjelder karisma, så mener jeg evnen til å gjøre et emne interessant til en gruppe som ikke kjenner til emnet. Selvsagt er dette mange faktorer som avgjør hvor karismatisk en person er, og selvsagt er det også grader av evne til å nå frem til publikum, men jeg vil likevel, for argumentets skyld dele foredragsholderne inn i to grupper, om hvorvidt de er karismatiske eller ikke.
Det gir denne tabellen:
Har ikke karisma | Har karisma | |
Har kunnskap | 1 Fagfolk liker foredraget Lekfolk liker ikke foredraget | 3 Alle liker foredraget |
Har ikke kunnskap | 2 Ingen liker foredraget | 4 Fagfolk liker ikke foredraget Lekfolk liker foredraget |
Gruppe 1 er professorene og andre med kunnskap, men ikke alltid har den beste evnen til å formidle kunnskapen. Dette trenger ikke nødvendigvis være negativt for tilhørerne med fagkunnskap, som vil forstå hva som blir sagt, som gjerne søker opp studier under foredraget, og som bruker sitt eget høye kunnskapsnivå til å lære mer. For en person uten kjennskap til feltet foredraget imidlertid være kjedelig eller uforståelig.
Gruppe 2 trenger jeg ikke bruke tid på her, siden disse ikke er profesjonelle foredragsholdere. Gruppe 3 er idealet, en person er både kunnskapsrik og har evner til å formidle dette til tilhørerne, både dem med og uten fagkunnskap.
Så har vi gruppe 4. Dette er folk som har evne til å få folk til å le, til å nikke anerkjennende, og snakke om hvor inspirerende foredraget eller seminaret var. Gruppe 4 trenger absolutt ikke være kunnskapsløse, men de har gjerne ekspertisen utenfor det temaet de underviser i. Det er også viktig å huske at en professor kan mye om ett fagfelt, og ikke nødvendigvis har mye ekspertise om andre emner. Dette ser vi også når eksperter oppdager at det er mer penger i andre felter enn ens egne. I denne gruppen finner vi også de store retorikerne, som har lest litt om faget, men som bruker mesteparten av foredraget til å fortelle anekdoter fra eget liv.
Gruppe 4 har en fordel ovenfor gruppe 3, en ekspert må holde seg innenfor fagets strenge grenser. Tips kan ikke deles om de ikke har blitt testet i kontrollerte studier. Selv om du kan fortelle anekdoter fra eget liv, er du bundet av at disse på en eller annen måte må bekrefte forskningen. Er du derimot ikke ekspert står du fritt til å dele enhver anekdote du har lest i populærvitenskapelige magasiner og selvhjelpsbøker. Der gruppe 3 må legge inn forbehold kan gruppe 4 bruke alt de leser og alt de opplever.
Fordrag fra gruppe 4 er i mange tilfeller som magi. Magi er for de fleste en fantastisk opplevelse, nesten noe utenomjordisk, men for dem som ser gjennom illusjonen, som ser den raske bevegelsen med hånden, det ekstra kortet, som kjenner til trikset, så er disse foredragene en lidelse. Dette er også en av grunnene til at noen elsker disse foredragene, mens andre avskyr dem.
Å nå ut til legfolket
Problemet med foredragsbransjen i dag er at man som regel ikke trenger å tilfredsstile fagfolket, du må bare gjøre foredraget spennende for legfolket. Etterpå, når tilhørerne diskuterer hva som ble sagt, har fagfolket verken dobbelstemme eller trippelstemme, alle får si sin mening om det var et godt foredrag.
Dette er også problemet med legfolk i møte med ekspertise, hvordan kan man vite om personen som snakker om X også er ekspert på X? Vi er alle legfolk i de fleste situasjoner, og vi må ha evne til å gjenkjenne kompetanse. Da ser vi etter kjennetegn på ekspertise, slik vi tror at en ekspert ser ut.
Det er også her man bør kunne ta en diskusjon om hvordan prosessen er med å hyre inn foredragsholdere. Kanskje man kunne tatt en diskusjon på arbeidsplassen først, kanskje satt krav om kompetanse eller sett klipp på internett? Er det riktig at en leder hyrer inn folk basert på hvem de følger på instagram eller tiktok?
Rensefisken og dens onde fetter
En kjent fisk, Labroides dimidiatus, kalt rensefisk, renser munnen til større fisker. Den svømmer i et distinkt mønster, noe som hypnotiserer den store fisken, og den lille kan trygt kan svømme inn i munnen, og rense tenner mens den får seg en matbit. Begge fiskene tjener på dette forholdet.
Imidlertid finnes det andre fisker som ligner på rensefisken, som ikke har noen planer om å rense munner. Aspidontus taeniatus er en mimefisk som gjennomfører den samme dansen og bevegelsene, hypnotiserer den store fisken, men når det er tid for å gjennomføre rensingen, velger den heller å ta en bit av finnen og stikke av.
For en fisk er det vanskelig å se forskjellen på den ekte rensefisken fra den falske, siden de begge gjør de samme bevegelsene, selv om det også er forskning som viser at voksne fisker er i stand til å skille de ekte fra de falske.
“When A. taeniatus approaches an adult fish, the latter usually swims warily away, [......] Probably A. taeniatus succeeds more often in biting pieces of fin from juvenile fishes than from adults” (Randall & Randall 1960)
Den ekte rensefisken
Den falske rensefisken
Dette er kanskje også slik mennesker fungerer, mennesker uten ekspertise mimer etter mennesker med ekspertise for å sikre foredragshonorarer og i noen tilfeller bokkontrakter.
Hvordan gjenkjenner du en vinekspert? Ser du på bevegelsene med glasset, hvordan personen ser ut når vedkommende lukter, ser, smaker, eller på alle fagbegrepene? Hvor mange ord måtte du lære deg, hvor mange bevegelser måtte du øvet inn før en ikke-ekspert ville trodd at du var stor vinkjenner? Og forutsatt at du ikke er en vinkjenner selv, hvor mye måtte en person gjort for å lure deg?
Nå skal det innrømmes at jeg ikke er pianist, og jeg er heller ikke i stand til å vurdere påstandene i videoen, men jeg synes denne kritikken av pianisten Stephen Ridley var interessant (6:00- 7:15). For en person som ikke kan skille mellom de gode og de middelmådige pianistene, kan det virke imponerende at en musiker rister på hodet, og beveger kroppen i takt med musikken, men dette er kanskje ikke like imponerende for en dyktig pianist. Imidlertid, hvem trenger å imponere andre pianister, det er jo ikke der pengene ligger? Du må overbevise dem som ikke kan piano om at du er dyktig, og da er det kanskje ingen dum ide å gjøre litt hoderisting i ny og ne.
På samme måte er det mange eksperter som bare er ekspert for ikke-eksperter. Det er filosofer som aldri siteres av andre filosofer, ledelseseksperter som ikke er en del av pensum på lederkurs, motivasjonsguruer som aldri blir lest av psykologieksperter som forsker på motivasjon.
Det er også vanskelig for legfolket å vite hvilke æresbevisninger som virkelig teller innenfor et fagfelt. Ville du blitt imponert om en sjakktrener hadde skrytt av å ha slått ut dronningen til et titalls stormestre i sjakk? Ville du blitt imponert om en person hadde fortalt om et titalls partier hen hadde vunnet etter bare fire trekk? Hvis du har en generell kunnskap om sjakk ville svaret forhåpentligvis vært nei. Selv en relativt udugelig spiller kan bytte av en dronning, og det er også mulig å sette feller i sjakk som medfører matt i fire trekk. Det eneste som betyr noe var din rating, og hvilken grad du har oppnådd.
Sjakk har klare kriterier for å måle hvor god du er, men hva med felter hvor det ikke finnes en slik gradering? Hvordan vet du at en inspirator faktisk gir råd som fører til bedring? Du kan ikke sjekke motivasjonsratingen, du kan ikke se om de har vunnet NM i inspirasjon. Trekker det opp at de har skrevet bok? At de har snakket foran tusener tidligere? At de har fått skryt på siden sin?
Mange vil kanskje føle at dette er gode indikatorer på at vedkommende er kompetent, men jeg er ikke så sikker. Jeg er stadig innom nettsidene til disse foredragsholderne, og jeg legger merke til at flere av dem viser til at de har skrevet bøker. Imidlertid, om du studerer litt nøyere vil du oppdage at flere av bøkene er relativt korte. Jeg ble nylig gjort oppmerksom på en foredragsholder som visstnok tjener gode penger på sine foredrag for det offentlige. Da jeg søkte han opp, oppdaget jeg at han hadde utgitt bok for noen år siden, og skulle utgi en ny i disse dager. Hans første bok er på 67 sider. Den neste, skrevet sammen med en annen forfatter er på 137. Den første ble utgitt på et forlag som nå er konkurs, den neste på et forlag som jeg ikke har funnet noe informasjon om på internett. Er dette akademiske bøker? Tvilsomt. Mer trolig er det at dette er bøker som utgis for at forfatteren skal vise til at han har kompetanse.
Slike bøker er muligens bare publisert for å lokke til seg flere kunder, ikke lesere. Samtidig bør det være klart at antallet tilhørere ikke har noe å si for kvaliteten på foredragene, og det er aldri vanskelig å finne noen til skrive noen rosende ord i ettertid. Jeg tviler på så mange ledere vil skrive “Uff da, der kastet vi bort titusener av kroner”, trolig vil de heller rasjonalisere at dette var en fornuftig investering. Og så mange tusen som har hørt på dem tidligere kan da ikke ta feil?
Noe som kjennetegner foredragsholderne i gruppe 4 er at de også selger seg selv og sine produkter mens de holder foredrag. Der gruppe 3 viser til forskning, viser gruppe 4 til egne opplevelser. Det er mer gripende å høre om hvordan de kjempet seg opp til toppen av Mount Kilimanjaro en en gjennomgang av noen metastudier, men er det mer lærerikt? Og ville for eksempel en skole kjøpt inn lærebøker med like tynt grunnlag?
Den menneskelige formen for Aspidontus taeniatus vil trolig bli mer og mer utbredt i tider med sosiale medier. Det gir også en glimrende mulighet til å bedrive selvpromotering, ikke nå ut til eksperter, men til dem som hyrer inn foredragsholdere.
Siden jeg har lært meg noen trylletriks, vet jeg, som mange andre amatørtryllekunstner at det ikke alltid er en sammenheng mellom tiden du bruker til å lære deg et triks, og hvor imponerende trikset. Noen triks krever at du kjøper en spesiell gimikk og etter noen få minutter er du i stand til å imponere, andre igjen krever utallige timer med øving. Jeg har sett tryllekunstnere bli sendt videre i Norske Talenter for triks som ikke ville imponert en tryllekunstner, og som ikke ville krevd mer enn noen timers trening. En person som ikke kan trylle vil ikke kunne skille mellom en tryllekunstner som har trent i åresvis, og en annen som har kjøpt seg en spesialkortstokk.
Dette fører meg tilbake til poenget jeg nevnte tidligere, foredragsholdere som både det offelige og det private betaler flerfoldige millioner årlig. Om ledere har stor nok kompetanse til å velge ut foredragsholdere er ikke et tema som diskuteres, fordi så få med makt har interesse av denne diskusjonen. Journalister vil ikke ta det opp, siden de selv har muligheten til å cashe inn på det samme, og ledere har jo heller ingen interesse av å snakke om dette. Det er jo ikke deres egne penger de bruker, men aksjonærenes ellers skattebetalernes. Samtidig taper de ikke noe på å høre et underholdende, men lite matnyttig, foredrag. Av og til ønsker jo bare et show under dekke av å være fagutvikling.
Likevel vil jeg snakke om dette, siden det er mange av oss som magien ikke fungerer på, vi blir ikke blendet av en dyktig retorikers uvitenskapelige metaforer og anekdoter fra hverdagslivet. Skal ikke vi få fri fra dette noengang? Hva med oss som ser gjennom magien, som ser at foredraget ikke er annet enn show, synsing og personlige anekdoter, hva med oss? Må vi sitte og høre på dette?
En løsning på dette er selvsagt å la de ansatte holde foredrag. For det første er dette langt billigere, spesielt om en betaler med avspasering i stedet for penger. For det andre er det ansatte som sitter på enorm kompetanse som ikke alltid kommer frem gjennom arbeidet de gjør. For det tredje vil det være en mulighet for å vise de ansatte at de er verdsatt, på en helt annen måte enn om de blir tvunget til å høre en komiker snakke om arbeidsglede.
Slik jeg ser det er det nødvendig å prate om kompetansen til foredragsholdere som hyres inn av det private og det offentlige, og se etter løsninger som er noen millioner billigere. Det bør bli slutt på show forkledt som fagutvikling, og ledere bør også skjønne at om de vil hyre inn en komiker eller tidligere idrettsutøver til å snakke foran de ansatte, så finnes det en god anledning, nærmere bestemt julebordet.
Kilde
Randall, John E.; Randall, Helen A. Source: Bulletin of Marine Science, Volume 10, Number 4, 1960, pp. 444-480
Comments