Jeg har opplevd tilstrekkelig antall foredrag i skolen. Noe har vært bra, men veldig mye har vært svada. Det er foredrag som koster skattebetalerne titusener av kroner, og så ikke gjør noe annet enn å gi offentlig ansatte noen timer fri fra jobb, og kanskje i noen tilfeller en god følelse.
Her er sju forskjellige typer foredragsholdere som man gjerne kunne fått mindre av i det offentlige.
1. Foredragsholdere om fag hvor alle faglærere er tilstede
Det er helt akseptabelt å holde foredrag om for eksempel tenåringshjernen, om mobilbruk, om dysleksi, hvor tilhørerne er lærere i fysikk, psykologi, fransk, engelsk, kroppsøving og sosiologi. Dette er temaer som alle disse lærerne må kjenne til, og som de også kan bruke i egen praksis.
Derimot er det mer problematisk om temaet for eksempel er vurderingspraksis. Det er forskjell på å vurdere i for eksempel matematikk og samfunnskunnskap. Noen fag er ren logikk, andre krever refleksjon, noen krever godt språk, i andre skal man se bort fra skrivefeil. Dersom du holder foredrag om noe som angår fagene, og tilhørerne er ikke er fra samme fag, er du i praksis en sjarlatan.
For det første er det forskjell på vurdering i fag med kumulativ kunnskap, og fag med adskilte tema. Kapittel nr 2 i matte- og franskboken bygger på kunnskapen du fikk i kapittel 1, og det er som regel problemfritt å få 2 på første prøve i september om du får 6 på siste i juni. Slik er det ikke med samfunnskunnskap og religion, hvor hvert tema er uavhengig av hverandre. Du kan vite alt om det norske stortinget og kristendom og samtidig ikke vite noe som helst om internasjonale organer og islam. Det er åpenbart at vurdering i disse fagene er forskjellig.
Og hva med muntlig aktivitet, skal det vurderes likt i matematikk og engelsk? Hvordan kan du gi noe matnyttig til både en som underviser i kjemi og en som lærer bort tysk? Du må enten snakke kun til en av dem, eller komme med så mange generelle floskler at det ikke blir nyttig for noen av dem. Dersom du vil være fagspesifikk er det bedre å samle alle lærerne innen ett fag i et fylke eller en kommune på Teams, og la foredragsholderen snakke over nett.
Jeg forstår selvsagt at det er praktisk for en skoleledelse å samle alle lærere til ett enkelt foredrag, men de bør også reflektere over hvor mye læring dette gir.
2. Foredrag om AI
La det bare være sagt, ikke alle som holder foredrag om kunstig intelligens i dag er sjarlataner, bare flertallet.
Jeg husker en studiekamerat for mange år siden påpekte at etter 11. september fantes det ikke lenger eksperter på midtøstens historie, på politisk islam, på Saudi-Arabia, på Afghanistan, nå var de alle eksperter på terrorisme. Eksperter er som enkle slik, de vet ennå ikke hvor kuen bæsjer, de bare vet at med en gang den har gjort sitt fornødne, vil de surre rundt som fluer.
Før var det terrorisme, nå er det AI. Da ChatGPT ble lansert høsten 2022, var "ekspertene" på ballen, de måtte tilegne seg mest mulig kunnskap raskest mulig for å kunne cashe inn. Det er noen som har jobbet med kunstig intelligens lenge, og dem er det verdt å lytte til, men for de fleste var kunnskapsnivået før november 22 lavt.
Ellers kan jeg si at jeg har vært på flere foredrag om AI, og det slår meg alltid at elefanten i rommet får stå trygt i ro uten nødvendige forstyrrelser. "Ekspertene" unngår alltid det store temaet: "Hva med alle de elevene som bare leverer AI-tekster?" Hvordan løser vi skriving med tilbakemelding og revisjon når de kan sitte hjemme og la ChatGPT gjøre oppgaven for dem? Vil vi få en generasjon med elever som raskt skaffer informasjon, men som ikke klarer å sette to setninger sammen? Ekspertene klarer ikke forholde seg til dette, og de foretrekker å snakke om muligheter.
Pass deg for eksperter på AI, det er ikke sikkert at de vet så mye mer enn den dyktigste av kollegene.
3. Foredragsholder som har skrevet en bok
For noen år siden skulle hele skolen hvor jeg da jobbet på seminar, og rektor presenterte alle som var hyret inn for å holde foredrag. En av dem skulle snakke om høyreekstremisme, og jeg stusset da jeg hørte navnet, siden dette er et tema jeg kan mye om. Jeg trodde jeg kjente alle de fremste ekspertene på temaet i Norge, men her var et navn jeg aldri hadde hørt før.
Et raskt søk avslørte to ting:
At hun hadde skrevet en bok om terrorister.
At hun tok rundt 30 000 for et foredrag.
Ellers var foredraget en katastrofe, hun begynte å snakke om ekstremisme, før det raskt gled over i et motivasjonsforedrag, langt unna det opprinnelige temaet. Dette var forøvrig ikke bare min mening, men så ut til å være konsensus på skolen i ettertid.
Samtidig har jeg merket meg Wikipedia- artikkelen om nevnte bok beskriver den som "Amazon best seller" og "won the Silver Falchion Award for best adult non-fiction in 2016", mens Amazon har den som på 4,958,627 plass etter antall solgte eksemplarer. Den har også bare 25 anmeldelser, noe som er merkelig om den en gang var på topp. Jeg lurer på hvem som skrev inn "Amazon best seller" på Wikipedia. Angående den nevnte prisen, så kan man betale 85$ for å bli vurdert, og er man heldig vinner man 250$. Trolig er det ikke så mange seriøse som melder seg på.
Imidlertid fikk denne opplevelsen til å reflektere over foredragsholdere som har skrevet en bok. Det slo meg at om rektor hadde spurt meg, så kunne jeg sendt en melding til en av mine facebookvenner og ordnet et foredrag til under halvparten av prisen, av en person med langt større kunnskaper om tema. Problemet er at disse FB-vennene ikke promoterer seg på nettsider som selger foredrag. Det gjør derimot andre.
Boken har fortsatt en spesiell status, sammenlignet med andre sjangre. Har du skrevet en bok, blir du i manges øyne regnet som en ekspert, og dersom noen trenger et foredrag om et tema (og ikke har ork eller tid til å sjekke ut alternativene), så ser de at du har skrevet en bok. Det er ofte alt som trengs. Og har boken vunnet pris? Da må jo hun være kunnskapsrik! Det gjør ikke noe om du ikke selger noe, siden hovedinntektskilden din vil være foredrag, faktisk vil et foredrag tilsvare 500 -1000 bøker solgt.
Slike foredragsholdere fortrenger også seriøse akademikere som bruker år av sitt liv til å sette seg inn i tema, både på grunn av selvpromoteringen, men også fordi de ofte tilbyr et mer underholdende foredrag enn forskerne.
4. Kjendisen
Jeg har vært på mange seminarer, både via jobb og gjennom foreningen jeg har deltatt i, og ofte har kjendiser stått på scenen. I mange tilfeller har jeg festet meg ved et rituale som gjentas nesten ved hvert eneste foredrag. La oss si at rektor på en skole heter Knut, og Knut har invitert kjendis til å holde foredrag. Da er det alltid en episode hvor nevnte kjendis snakker om da han satt på kontoret til Knut, og Knut sa noe som fikk kjendisen til å reflektere. For rektor er dette sikkert et minne for livet. For meg er dette derimot et eksempel på at en leder i det offentlige bruker skattebetalerne penger på å møte sitt barndoms idol.
For oss som ikke er så opptatt av kjendiser er det mye i verden som ikke gir mening. Hvorfor betaler en offentlig etat store summer til en kjent person for å belære dem om jobben deres? Det gir ingen mening.
Her vil kanskje enkelte påpeke at mange av disse kjendisene har jobbet med ungdommer, og at de også er gode resultater å vise til. De kan fortelle om elever som har hatt utfordringer, som etter møtet med kjendisen har fått et nytt syn på livet. Problemet er imidlertid at dette muligens er mer komplisert. Når en ungdom møter en kjendis, så vil kanskje kjendisen hjelpe med de problemene ungdommen har, men ungdommen vil kanskje også være redd for å skuffe nevnte kjendis. Kanskje holder de kontakten etter at kjendisen har vært på skolen, kanskje blir ikke lenger målet til ungdommen å få orden på sitt liv, men å glede denne Viktige Personen som har steget ned til jorden for å frelse dem. Snart forteller eleven om fremskritt, og kontakten mellom dem blir sjeldnere. Da kan kjendisen bruke ungdommen som en anekdote på sitt neste foredrag, men ungdommen selv kan gli tilbake til det uføret som bare kan løses gjennom medisinering eller mange timer hos psykiater.
Ellers er det alltid interessant å obserere "vanlige mennesker" som viser så stor beundring for kjente mennesker som sier noe de selv har sagt i mange år. En kjendis som bruker en time blant de narkomane i storbyen får langt mer respekt enn en vanlig person som tilbringer hundretalls timer på samme sted. En fotballspiller som tar et oppgjør mot hat en gang kan få pris for medmenneskelighet, en vanlig person kan bruke tusenvis av timer til det samme uten noen som helst oppmerksomhet. Det samme gjelder innen skolen. En kjendis engasjerer seg om bruk av skjerm i skolen, og får møte undervisningsministeren. Hadde nevnte kjendis noen kompetanse på emnet? Selvsagt ikke. En samfunnsdebattant og kjendis skriver kronikk om norsk skole og blir invitert til debatt på NRK.
Dette er en uheldig utvikling, men selv om ministre og NRK lar seg sjarmere av kjente personer, betyr det ikke skolene kan gjøre det samme. Hold kjendisene ute av skolen. Det er ingen grunn til at fagpersoner skal ha så lite respekt for egen kompetanse at de vil ha ufaglærte kjendiser til å belære dem om faget sitt.
5. Den tidligere profesjonelle
Hva gjør du når din dansekarriere er over? Hva gjør du når du ikke lenger kan jobbe fulltid som fjellklatrer? Hva gjør du når du er for gammel til å delta i Tour de France? Du er blant de heldige, du har hatt hobbyen din som jobb. Du er unik, og da vil du gjerne bruke det du har lært til å belære andre.
Hva trenger man for å bestige K2? Du trenger å planlegge, du trenger tro på seg selv, du må ha fokus, du må ha faste rutiner, osv, osv, osv. Kan dette overføres til skoler og andre offentlige etater? Hvis du tror at verden blir et bedre sted jo tykkere lommeboken din er, er svaret ja.
Jeg har mange ganger hørt og lest ledere i det offentlige sitere idrettstjerner. Spesielt Godfoten av Nils Arne Eggen er alltid en klassiker. Problemet er imidlertid at idretten er mislykket sammenlignet med skolen. For det første, det store flertallet som begynner på idrett i barneårene har lagt opp innen de fyller 18 år. Skolen kunne aldri vært fornøyd med samme tall. Samtidig er genetikk en stor faktor. Hvor mange av spillerne på det norske landslaget er sønner av tidligere landslagsspillere? Man er nesten allerede utelukket fra toppnivå om ikke foreldre var tidligere stjerner. De fleste ble allerede utestengt fra det norske landslaget i mammas mage, allerede da var de genetiske disposisjonene lagt, og selv om du gjennom årelang trening kan nå opp til topp 10% av fotballspillerne i Norge, så vil vel det tilsvare 2 divisjon eller deromkring. Å nå toppen kan du bare gjøre gjennom hard trening og vinne i genelotteriet. Likevel er det bare den harde treningen som trekkes frem.
Samtidig er det mange som glemmer det åpenbare spørsmålet, hva har fjellklatring/ dansing/ sykling / vektløfting/ fotball har med andre yrker å gjøre? Og hva kan man overføre fra idretten til for eksempel skole?
Mange siterer Godfoten, og nevner at Eggen snakker så mye om å gjøre andre gode. Jeg burde nok bli mer bekymret hver gang en lærer nevner dette, som om de først ved å lese boken forstod at målet var å gjøre elevene så gode som mulig.
I stedet for å invitere disse profesjonelle til å utvikle skolen, NAV eller andre offentlige etater, kan man heller ha en diskusjon om dette er noe som kan være til nytte for skolen. Jeg tviler sterkt. Kanskje kan ledere i det offentlige i stedet ta i bruk den kritiske tenkningen som det er forventet at elevene i skolen skal lære.
(OBS: Jeg har ikke lest Godfoten, og har heller ingen planer om det, så aner ikke om den er god)
6. Motivatoren
Det er en ting jeg liker med mobbere, og det er at de jobber gratis. Folk kan kalle deg både stygg og dum, de kan sende deg meldinger både på Facebook og Instagram, men imidlertid får du ikke noen dager senere en giro i posten. Det kan man derimot ikke si om dem som snakker om hvor fantastisk du er, og hvor mange muligheter du har.
Mange av disse motivasjonsforedragene er også som de små vareprøvene du får når du handler i et parfymeri. Foredraget skal selge resten av produktene til personen. Det kan være bøker, det kan være seminarer, men det offentlige betaler i praksis for reklame. Alternativt snakker de om alt mulig svada.
Det er mye å si her, men dette temaet er så stort at det nok er bedre å samle alt opp i en egen post.
7. Foredragsholdere som kan snakke om alt
For noen år siden skulle alle lærerne i fylket samles i en stor kinosal for å høre foredrag fra en kjent person. Jeg søkte opp personen og fant hjemmesiden hans. Ved å klikke på "foredrag" fikk jeg opp følgende liste:
inspirasjon og motivasjon
selvtillit og selvfølelse
arbeidsskultur i endring
håndtering av motgang
ledelse
kommunikasjon
relasjonens kraft
teambuilding
foreldrenes kraft
ungdommens virkelighet
mobbing
løvetannbarna
forebygging av rus og vold
integrering og inkludering
gategjenger og samhold
rasisme og fordommer
Alt dette var tema som nevnte kjendis følte at han kunne nok om til ta femsifrede beløp for et times foredrag. Ikke bare hadde han fatt fag i ledelse, han hadde altså også studert rus, psykologi, rasisme og mobbing.
Selvsagt har han ikke studert noe av dette, men er derimot en dyktig underholder, som vet å spille på de rette strengene hos publikum. Det forstod jeg også da jeg satt i salen og hørte på nevnte foredrag. Folket ble forført, absolutt, han fortalte gripende historier om vanskeligstilte ungdom, men jeg slet med å skjønne hva man skulle ta med seg til arbeidshverdagen. Imidlertid lærte jeg en ting, aldri hyr inn en foredragsholder som påstår at hen kan snakke om fem eller flere foredrag.
Det du får med denne typen foredrag er show, show som er fint å oppleve der og da, men som ikke endrer noe som helst. En episode jeg husker fra foredraget var da han nevnte at han ikke var hjerneforsker, før han begynte å legge ut om tenåringshjernen, uten å vise til noen som helst forskning. Jeg forstod imidlertid at jeg var i mindretall da jeg snakket om dette etterpå, publikum elsket det. Likevel burde det ringt en alarmklokke hos noen av lederne da de så listen over antall emner han kunne snakke om. Jo mer ekspertise en person hevder å ha, jo tynnere blir det.
Til slutt
Alle disse som jeg har listet opp her har en ting felles, en enorm tro på egne ferdigheter og kunnskaper. En person som har panikklært seg AI, en person som vil fortelle deg hvor fantastisk du er, en person som tror hen kan snakke til alle faglærere er overbevist om at de er så unike at kunnskapen de formidler aldri kan tilegnes andre steder.
Dette er også selgere som har spesialisert seg på en egen kundegruppe, ledere i det offentlige, mennesker som ikke trenger å tenke profitt. Dermed trenger de ikke å reflektere over om den ublu prisen foredragsholderen tar kan forsvares i lys av hva man får igjen. Det betyr absolutt at man skal få New Public Management i skolen, men at man gjerne i noen tilfeller kan reflektere over hva man får igjen for pengene man bruker.
Disse foredragsholderne tapper det offentlige for både tid og penger. Millioner betales årlig ut for et produkt som verken gjør skole eller byråkrati bedre. Samtidig forstår jeg at dette er vanskelig å endre. Mange liker den rusen et motivasjonsforedrag gir. Mange liker kjendiser. Mange liker å lytte på profesjonelle foredragsholdere i stedet for å jobbe. Men samtidig, det er penger ut vinduet, det gir ingen læring og det gjør at skolen i praksis blir dårligere. Hvordan få elevene til å bli fri den rusen som mobilen gir, spør mange lærere i dag. Hvordan få lærerne til å bli fri den rusen som disse foredragene gir, spør jeg.
Comments